Fie og øyne. Igjen!

Stakkar, stakkar Fie min! Gode jenta mi som jeg er så glad i!

Etter operasjonen i høst hvor Fie fikk fjernet innovervendte øyehår så har det gått rimelig greit med øynene hennes. Hun har hele tiden rent i øynene, men vi har med salve klart og holde det til det. Vi fikk beskjed av øyespesialist Birgitte Gran Greve den gang at Fie alltid ville være avhengig av øyesalve så lenge hun lever. Så Fie har vært tålmodig og kommer litt slukøret hver gang hun skjønner det er dags for salve. For og ikke gjøre det veldig negativt får hun godbit etter hver gang. I håp om og veie opp litt for hva hun blir utsatt for.

For en måneds tid siden så jeg at Fie begynte og myse! Nei, nei nei tenkte jeg og håpte så lenge jeg kunne at det ikke var kommet noen problemer igjen. Hun begynte og renne mer og ble rød i øyet. Humøret hennes svingte veldig de neste dagene. Enkelte morgener ville hun ikke ha mat, og heller ikke gå ut. Fie er veldig avhengig av meg og blir veldig lykkelig hver gang jeg snakker med hun. :-) Men etter ett par uker var det dager innimellom hvor hun ikke ville kikke på meg i det hele tatt når jeg snakket med hun. Det var veldig uvanlig for hun og være. Jeg bestilte da time hos Birgitte igjen som holder til på petvet på ekeberg.

Fie ble veldig stresset når vi kom inn på petvet. Antagelig har hun godt i minne hva som skjedde der sist. Det var veldig vondt og se hun slik. Hun pustet og peste, satt seg på fanget mitt (og hun er jo ikke akkurat liten), gjemte seg bak meg og holdt på.

Birgitte øyelyste Fie og fant ingen ting. Så farget hun øyet hennes for og se etter sår. Og ja. Fie har sår på øyet!

Vi ble sendt hjem med smertestillende tabletter og dråper, og nye øyedråper som hun da skulle ha 5 ganger om dagen. I håp om at såret skulle leges. Birgitte var ikke så veldig positiv på at det faktisk skulle leges i og med at fie`s øyne er så sensitive som de er. Men det var verdt ett forsøk. Da burde det være bedring om en ukes tid.

Vi reiste hjem, håpet på det beste og startet behandlingen. Etter 2 dager viste det seg at Fie ikke tålte de smertestillende tablettene hun hadde fått. Stakkar Fie hadde bæsjet grønt rundt i hele stuen da jeg kom hjem. Jeg ringte Birgitte igjen og hun fikk resept på nye tabletter. 1 uke gikk og ingen bedring var og se. Dermed blir det ny operasjon på Fie!! Birgitte mener da at Fie`s vev ikke klarer og lege seg selv. Derfor må såret skrapes vekk for at nytt vev skal dannes. Stakkar Fie. Jeg så hvordan hun led etter sist operasjon. Med salver, dråper og medisiner.Samt denne skjermen for at hun ikke skal klore opp noe igjen. Det var nok ett sant mareritt for hun! Og jeg gruer meg til Tirsdag for at hun igjen skal gjennom dette!

Så kommer spørsmålet om hvor langt man skal strekke seg for en god venn?

Fie er ekstremt knyttet til meg og har fulgt meg gjennom tykt og tynnt i 7 år. Hun plages mye med øynene og hun plages av alt styret rundt dette. Hvor langt skal man gå før man kan si at dette påvirker Fie`s livskvalitet såpass mye at hun burde få slippe dette? Dette er det vanskeligste spørsmålet jeg noen gang har stillt meg selv. Og ha råderett til og avslutte en venns liv er ekstremt vondt og vanskelig.

Samtidig har jeg ikke forsikring på Fie og dette tærer utrolig på økonomien. Når man jobber redusert stilling som omsorgsarbeider i kommunen, er alenemor, har hus og bil så er ikke akkurat sparekontoen den største. Og jeg må ta meg fri fra jobben hver gang vi skal innover til Petvet og skaffe barnevakt til Sander. Alt i alt blir dette veldig problematisk.

Jeg føler at jeg ikke kan si stopp nå. Men er det for Fie`s del eller er det for meg??